Regjeringen Brundtland søkte i 1992 om EU-medlemskap. Folkeavstemning i 1994, der 52,2% av folket stemte NEI til medlemskap. I januar 1994 trer så EØS avtalen i kraft, uten folkets mening i form av folkeavstemning.
Norge underlegges EU-retten.
EU rettens betydning: EØS-avtalen binder norsk rett til den del av EU-retten som gjelder det indre marked og konkurransereglene. Dette medfører at nasjonale domstoler må anvende den vedtatte fellesskapsretten som nasjonal rett.
De fire "friheters" inntog i Norge. Fri flyt av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester.
Aksept av ‘de fire friheter’ – er konkurranseskapende på alle områder i samfunnet. Mest utsatt er det organiserte arbeidslivet i Norge. Fri bevegelse av billig arbeidskraft fra lavkostland til høykostlandet Norge, skaper sosial dumping, useriøst og kriminelt arbeidsliv - med fare for etablering av et permanent lavlønnssjikt i Norge.
Vår samfunnsmodell, med god balanse mellom privat og offentlig eierskap, presses stadig gjennom EØS avtalens liberale markedsøkonomi. Norges lange historiske tradisjoner for offentlig eierskap, av f.eks. våre felles naturressurser, er gjenstand for salg til private og utenlandske eiere.
EU-landene har de siste ti-årene redusert omfanget av sine offentlig eierskap, og vil pådytte Norge den samme politikken.
Det er mange grunner for å sikre at selskaper forblir norske:
Langsiktighet, styring og kontroll. Dette gjelder særlig i norsk vannkraftforvaltning, petroleumsnæringen, olje- og gassressurser. Fellesskapets verdier skal forvaltes til felles beste.
Videre presses offentlig tjenesteyting, som helse og omsorg, ut til drift av private aktører, på bekostning av de ansattes lønn og pensjoner.
Avtaler som EØS medfører å overføre store deler av nasjonens myndighet til institusjonen. Avtalens innretning med markedsøkonomi, presser stadig opparbeidede velferdsordninger, og gir våre regjeringer grunnlag for å endre ordningene.