Grunnlaget for SMEØS

Sosialdemokrater mot EØS ble stiftet 8. mars 2018, og er en videreføring av Sosialdemokrater mot EU fra EU-kampen i 1994, som hadde sitt utspring i arbeiderpartimedlemmer og sympatisører.

Vi representerer grunnplanet i arbeiderbevegelsen. Et grunnplan som ikke lenger aksepterer den utviklingen EØS-avtalen påfører Norge. Avtalen har stadig blitt endret og gjort så omfattende at den truer våre arbeidsplasser og det norske demokratiet. Den er dermed i strid med resultatet av to folkeavstemninger der folket sa nei til det EU-like samfunnet. 

Det er avgitt suverenitet til EU i strid med Grunnloven i flere tilfeller. Det siste eksemplet er vedtaket om å underlegge Norge ACER - EUs kraftregime - som ble vedtatt i Stortinget med støtte av Ap i mars 2018, trass i stor motstand internt i Ap.

EØS-avtalen har ført til at EU nå har kontroll med flere vesentlige samfunnsområder, og nå også bærebjelken i norsk industriutvikling, nemlig kraftressursene våre. 

Og i følge Høyesterett er norsk rett underlagt EU-retten  gjennom EØS-avtalen - og Grunnloven er dermed satt til side.

Det er sosialdemokrater og sympatisører i de fleste partier, og det er på høy tid at vi alle utfordrer EØS-tilhengerne på Stortinget, og i partiene, for å sette søkelyset på EØS-avtalen, og hva den egentlig gjør med våre arbeidsplasser, næringslivet og vårt demokrati. For å bli en tyngde i det offentlige rom, trenger vi mange medlemmer.

Avtalen ble i sin tid inngått uten at folket fikk sagt sin mening i en avstemming, og er derfor uten legitimitet. Vi ønsker en folkeavstemming om EØS-avtalen, - for å få den legitimert, eller sagt opp.  

Vi ser selvsagt at ikke alle EU-direktiv er håpløse, men det er nå en solid overvekt av direktiv som rammer den sosialdemokratiske samfunnsmodellen, som har vist seg å fungere godt i Norge og Norden. Gjennom EU og EØS blir høyrepolitikk lovfestet. Det er derfor ikke tilfeldig at sosialdemokratiske partier i Europa mister oppslutning.

EØS-avtalen endrer samfunnet


Arbeidstilsynet melder:

«våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling...»

Sosial dumping og kriminalitet

Det er EØS som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet: For bedriftene og arbeidsgiverne er det en konkurranse om arbeidsoppdrag, og for arbeidstakere blir det en konkurranse om jobbene. 
Etableringsretten innebærer at ethvert selskap etablert i et EU/EØS-land fritt kan etablere seg med en filial i Norge, og ta med sine egne ansatte til oppdrag i Norge, såkalt utstasjonering.
Omfanget av sosial dumping og organisert kriminalitet i arbeidslivet er langt mer omfattende og sosialt destruktivt i de fleste EU-land enn det er i Norge. Likevel er EØS-avtalen et tabu i debatten her hjemme om disse forholdene.                              

EØS-avtalen og fagbevegelsen

En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes er regelverket i EU. Det gir flest fordeler og makt til arbeidsgivere og kapitalsiden, og minst til arbeidstakere og arbeidssøkende.

Det betyr at de som er tilhengere av EØS-avtalen, bør bekymre seg over at de er delaktig i å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som svekker fagbevegelsen i Europa. Dermed også de sosialdemokratiske partiene, som vi ser mister oppslutning blant folk i EU. Det samme er i ferd med å skje i Norge. 

Euro-LO vurderte dette alt i 2006 slik:

«EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»
Les mer om EØS-avtalen og fagbevegelsen 
Kan vi leve med EØS-avtalen?


Kort om uheldige direktiv

Her er stikkordsvis noen av de uheldige direktivene, som vi nå ser konsekvensene av.                                                 

Følg linkene for en grundigere gjennomgang av temaene.

Tjenestedirektivet

Tjenestedirektivet har gjort det enkelt å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet

Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. F.eks kan en person som kan dokumentere tre måneders kurs som lokomotivfører i hjemlandet,  utøve samme yrke i Norge, hvor det kreves tre års utdanning.

Utstasjoneringsdirektivet

I 2007-08 snudde EU-domstolen på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Dommene fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke kunne sikres lønn som gikk utover den minstelønna som fulgte av lover og tariffavtaler.                    Det som hadde vært et "gulv" for hva Norge kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrere, ble gjort til et tak for hva som kunne kreves.  

Samferdselen liberaliseres

Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart.   

Jernbanen

EUs jernbanepakke IV fra september 2010 vil bety fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser. Når togtrafikk konkurranseutsettes og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes, og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press.

Veitransport

EUs felles arbeidsmarked har for lengst sluppet løs ekstreme former for sosial dumping innen veitransporten. Mest utbredt er såkalte tredjelandssjåfører, sjåfører som er bosatt i et land utafor EU/EØS, mens kjøretøyet er registrert i et EU/EØS-land.

Kabotasje

Dette innebærer at en utenlandsk trailer tar på seg et norsk oppdrag på vei hjem når det opprinnelige oppdraget er fullført. Transportører fra EU/EØS-området kan utføre tre kabotasjeturer (transportoppdrag) innad i Norge etter at de har hatt et transportoppdrag til Norge. Norske transportører skvises ut, og må legge ned med tap av arbeidsplasser som resultat.               Sist vinter opplevde man flere ulykker med store utenlandske trailere, med sjåfører fra Thailand som ikke har erfaring med norske vinterveier.

Anbudskravet ved offentlige anskaffelser 

EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp over 200 000 euro fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskaper for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. 

Eksportkablene truer industrien

Norges nest største eksportnæring er kraftkrevende industri, med 11 000 arbeidsplasser og 25 bedrifter spredt landet rundt fra Salten til Lillesand. Dette er ryggraden i norsk industri og avgjørende for det sterke distrikts Norge vi kjenner.

Gjennom ACER vil EU sikre seg den direkte styringen over strøm som passerer landegrensene. Regjeringen har nå gått inn for å underordne Norge til ACER via myndighetsoverføring til ESA.

Når de planlagte kablene er bygd, så er det kun ved nasjonal strømkrise at Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen.   Alt annet rammes av EUs konkurranseregler.

EØS-avtalen, havbruk og fiskeri

Mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» (les fagorganiserte) fiskere – enten medlemmer i Norsk sjømannsforbund eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag – blir erstattet av stadig flere utlendinger uten tariffavtale.  

Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett.

Grundigere om EØS og arbeidslivet:

Tjenestedirektivet.

Tjenestedirektivet har gjort det det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.

Direktivet øker faren for sosial dumping fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.  Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet

Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. Yrker som ikke er lovregulerte i Norge krever ingen godkjenning og EØS-borgere kan ansettes i slike jobber på lik linje med norske arbeidstakere. Dette gjelder selv om yrket er lovregulert i hjemlandet.

For å inkluderes i direktivet må man ha dokumentert en fullført utdanning/praksis i et EØS-land i 1995 eller senere. Det stilles ikke krav til sammenlignbar utdannelse. En person som kan dokumentere tre måneders kurs som lokomotivfører i hjemlandet, kan utøve samme yrke i Norge, hvor det kreves tre års utdanning. I enkelte EØS-land er det mulig å kjøpe seg kursbevis og sertifikater uten å ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen.

Utstasjoneringsdirektivet

Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 etter mange års dragkamper innad i EU. Direktivet var ment som en garanti for at utsendte arbeidstakere kunne få de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet – hvis det der var nasjonale lover eller tariffavtaler som fastslo slikt. I 2007-08 snudde EU-domstolen på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Dommene fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke kunne sikres lønn som gikk utover den minstelønna som fulgte av lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere ble gjort til et tak for hva som kunne kreves.  

Dommene forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa. Dermed var direktivet endra fra et direktiv som kunne hindre de groveste formene for lønnsdumping til et direktiv som innebar systematisk lønnsdumping. 

For oss i Norge ble den nye tolkningen av utsendingsdirektivet et provoserende klart eksempel på at EU-domstolen – via EØS-avtalens prinsipp om lik fortolkning – fra én dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet. 

Håndhevingsdirektivet

EU-kommisjonen la i 2016 fram et forslag til «håndhevingsdirektiv» som en gang for alle skulle avklare hvordan utsendingsdirektivet er å forstå. Men direktivet var prega av så mange uavklarte forhold at det bare gjorde situasjonen enda verre sett fra fagbevegelsens side. Euro-LO advarte på det kraftigste mot forslaget til håndhevingsdirektiv: «Det kan knapt styrke beskyttelsen av utsendte arbeidstakere og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår».

Stortingsflertallet godkjente håndhevingsdirektivet i februar 2017. Direktivet er på mange punkter så uklart at det blir overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen, og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hva håndhevingsdirektivet påbyr og hva det forbyr – og dermed hvordan utsendingsdirektivet skal håndheves her i Norge.

Samferdselen liberaliseres

Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart.   

Den grunnleggende forskjellen på stortingsvedtak, og EØS-regler, er at i EØS blir enhver liberalisering uopprettelig – så lenge Norge er med i EØS. Prøving, feiling, og læring av erfaring, har ingen plass på de områdene som EØS liberaliserer.

Jernbanen

EUs jernbanepakke IV fra september 2010 vil bety en ny bølge av konkurranseutsetting og privatisering av jernbanedrift i Europa. Samtidig blir det fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser.

Konkurranseutsetting og privatisering skal i teorien gjøre det både billigere og sikrere å reise med tog. Men når togtrafikk konkurranseutsettes, og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes, og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press.

De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider og serier av ulykker ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskap. Mange driftsselskaper gikk konkurs, eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant. I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, - så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord. Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som fører til dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog. Dette er grundig dokumentert av Mikael Nyberg i boka Det stora tågrånet (Karneval förlag).

Veitransport

EUs felles arbeidsmarked har for lengst sluppet løs ekstreme former for sosial dumping innen veitransporten. I Norge, som i resten av Europa, blir «billigsjåfører» mer og mer vanlig. Mest utbredt er såkalte tredjelandssjåfører, sjåfører som er bosatt i et land utafor EU/EØS, mens kjøretøyet er registrert i et EU/EØS-land.

Kabotasje innebærer at en utenlandsk trailer tar på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem når det opprinnelige oppdraget er fullført. Transportører fra EU/EØS-området kan utføre tre kabotasjeturer innad i Norge etter den internasjonale transporten. Etter en tur utenlands, kan man igjen gjøre tre transporter i Norge. Problemet er at det i dag ikke er noen kontroll med hvordan kabotasjesjåfører lønnes. Norske transportører skvises ut, og må legge ned med tap av arbeidsplasser som resultat. Sist vinter opplevde mann flere ulykker med store utenlandske trailere, med sjåfører fra Thailand på et føre de ikke har erfaring med.

Anbudskravet ved offentlige anskaffelser 

EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp over 200 000 euro fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 28 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein.  Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/ EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro). Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskaper for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.  

EUs nye anskaffelsesdirektiver, som Stortingsflertallet godkjente i 2016, betyr at det norske unntaket om å reservere konkurranser om helse- og omsorgstjenester for ideelle organisasjoner, ikke kan videreføres. Det skal nå være åpen konkurranse mellom kommersielle og ideelle aktører.  

Regelverket utløser stadige rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne (staten/kommunene/fylkeskommunene) må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere, enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Konkurser som følge av for lavt tilbud fra tilbyder for kontrakten, fører ofte til store kostnader for oppdragsgiverne.

Hjemfall og arvesølvet

Konsesjonsloven av 1917 (Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom, m.v.) innførte den såkalte hjemfallsretten. Den innebar at når private eiere fikk konsesjon på å bygge ut vannkraft, ville konsesjonen gjelde i 60 år. Etter det skulle vassdrag og produksjonsutstyr tilfalle staten. Offentlige utbyggere som kommuner og fylkeskommuner fikk derimot konsesjon på ubegrenset tid.

Denne konsesjonsloven sikret nasjonal kontroll over viktige norske naturressurser, og var samtidig av avgjørende betydning for industriutviklingen i Norge.  ESA, det organet som overvåker EØS-avtalen, reagerte på denne ordningen fordi den forskjellsbehandler kraftverk eid av private og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner.  

Norges offisielle standpunkt har vært at konsesjonsreglene for kraftverk og reglene om hjemfall ligger utenfor EØS-avtalen. «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten» står det i EØS-avtalens artikkel 125. ESA stevnet i juli 2006 Norge inn for EFTA-domstolen og krevde at private utbyggere måtte likestilles med offentlige. Etter harde og lange forhandlinger fant Stoltenberg II-regjeringen fram til et kompromiss som innebar:  - At private eiere ikke lenger vil kunne få konsesjon på å bygge eller kjøpe vannkraftverk. Unntaket er såkalte småkraftverk. ” - At vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere.  - At private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk. 

Det siste punktet om at private kan kjøpe inntil 1/3 av offentlig eide kraftverk kan på sikt føre til at private selskaper kommer inn som eiere av en betydelig del av norsk vannkraft. De som for tida har mest kapital til å kjøpe seg inn, er store svenske og tyske energikonsern.

Eksportkablene truer industrien

Norges nest største eksportnæring er kraftkrevende industri, med 11 000 arbeidsplasser og 25 bedrifter spredt landet rundt fra Salten til Lillesand. Dette er ryggraden i norsk industri og avgjørende for det sterke distrikts Norge vi kjenner.

For smelteverk og aluminium ligger kraft-andelen på 40 prosent av kostnadene. I nesten alle bedriftene er kostnadene til kraft høyere enn til arbeidskraft. Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris.

NVE mener kraftprisen vil øke med 30 prosent fram til 2030. Det er to årsaker til dette: utbyggingen av eksportkabler og økning i kvotepris på CO2. Så lenge det er tilbud og etterspørsel som bestemmer kraftprisen, ligger det i sakens natur at det er stor forskjell på pris med et overskudd på 25 TWh og når alt kan eksporteres til et marked med langt høyere pris. Norge gir godvillig fra seg vår viktigste konkurransefordel. Vi gir fra oss selve motoren i en grønn omlegging.

Mens våre forfedre, og de som bygde landet, så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, er det nå oppfatninga av strøm som en hvilken som helst vare som vinner fram. Øker strømprisen med 20 øre, er det 28 milliarder i økt fortjeneste. Nå kan Norge igjen bli den beste gutten i EU-klassen, ved å legge døra åpen for EUs femte frihet, fri flyt av energi over landegrensene.

Når de planlagte kablene er bygd, så er det kun ved nasjonal strømkrise at Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen. Alt annet rammes av EUs konkurranseregler. Dette er det enighet om mellom tilhengere og motstandere av EØS-avtalen.

Gjennom ACER vil EU sikre seg den direkte styringen over strøm som passerer landegrensene. ACER, - EUs energibyrå, - har til nå bygd på konsensus eller vedtak med kvalifisert flertall i EU. Men med EUs vinterpakke, som nå er til behandling, skal byrået kunne fatte bindende vedtak med simpelt flertall. Regjeringen ønsker nå å underordne Norge ACER via myndighetsoverføring til ESA.

EØS-avtalen, havbruk og fiskeri

Det har vært en – nærmest mytisk – sannhet at EØS-avtalen ikke berører fiskeri. Dette er sagt så mange ganger at folk flest tror på myten, og formidler den videre. Sannheten er at EØS-avtalen strekker sine lange «tentakler» inn i fiskerinæringen som i høyeste grad er «berørt».  

Mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» (les fagorganiserte) fiskere – enten medlemmer i Norsk sjømannsforbund eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag – blir erstattet av stadig flere utlendinger uten tariffavtale.  

Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett. Jagland-regjeringen argumenterte med at fiskeoppdrett lå utafor EØS-avtalen og at kravet om lokalt eierskap ikke diskriminerte etter nasjonalitet. Men regjeringen førte ikke uenigheten videre til EFTA-domstolen. Den bøyde seg for ESA ved å ta hensynet til lokalt eierskap ut av den akvakulturloven som fra januar 2006 avløste oppdrettsloven.

Fiskeri- og kystdepartementet argumenterte med at de norske eierskapsbegrensningene måtte til for å sikre småselskapenes plass i oppdrettsnæringen. Men ESA godtok ikke at målet om en oppdrettsnæring med både små og store selskaper, rettferdiggjorde unntak fra markedsfriheter som fri kapitalbevegelse og fri etableringsrett.

EØS-avtalen og fagbevegelsen

En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes, er traktatgrunnlaget, og resten av regelverket til EU. Det gir systematisk de fleste fordelene, og mest makt, til arbeidsgivere og kapitalsiden, og minst til arbeidstakere og arbeidssøkende. Det betyr at de som er tilhengere av EØS-avtalen, støtter opp om et regelverk som ikke bare bør bekymre oss på grunn av virkningene her i Norge. EØS-tilhengere bør bekymre seg over at de er delaktig i å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa.

EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse er usolidariske i den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører for å slippe unna de verste virkningene av det regelverket, og den politikken, som Euro-LO alt i 2006 vurderte slik:

«EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.» Regelverket i EØS er til siste komma og bokstav identisk med det regelverket som gjelder for alt arbeidsliv i EU.

Fire dommer fra EU-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå, mens Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlands etablerte selskap som har oppdrag i Sverige. Rüffert-dommen fra april 2008 nektet en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni samme år falt dommen over Luxembourg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxembourg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.  

De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).

Særlig Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempet fram lønninger som er til å leve av – og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.  

EU-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp, i tre-fire generasjoner, har fått etablert for innenlandske selskaper. Dette undergraver på dramatisk vis hele tariffsystemet i Norge, og andre nordiske land. 

Kan vi leve med EØS-avtalen?

De mange kontrolletatene med ansvar for hver sin flik av arbeidslivet har lenge ropt varsko.1 Arbeidstilsynet melder at «våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling...» Men effektiv kontroll er vanskelig.

Økokrim fastslår at «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.»  

Debatten om sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet skjener som regel utenom det mest opplagte – virkningene av den EØS-avtalen vi har med EU. Det er EØS som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet – for bedriftene og arbeidsgiverne en konkurranse om arbeidsoppdrag, og for arbeidstakere en konkurranse om jobbene. Arbeidsinnvandrere som kommer til Norge, enkeltvis eller i små grupper, skaper få og små utfordringer – hvis det ikke fantes andre former for arbeidsinnvandring. Men det sørger EUs etableringsrett for.

Etableringsretten innebærer at ethvert selskap etablert i et EU/EØS-land fritt kan etablere seg med en filial i Norge, eller ta med seg egne ansatte til oppdrag i Norge (såkalt utstasjonering). Det spiller ingen rolle om selskapet er eid av norske borgere eller av utenlandske, men det må være registrert i et annet land.

Omfanget av sosial dumping, og organisert kriminalitet i arbeidslivet, er langt mer omfattende, og sosialt destruktivt, i de fleste EU-land enn det er i Norge. Likevel er EØS-avtalen et tabu i debatten her hjemme om sosial dumping og kriminaliteten i arbeidslivet.