EU-kommisjonen har med stor suksess bedrevet fagforeningsknusing i hele EU.
Gjennom EØS-avtalen er EU-kommisjonen også godt i gang i Norge. Assistert av Høyre, ledelsen i Arbeiderpartiet, - og dessverre også i stor grad av ledelsen i LO.
EØS-avtalen har de tjuefem årene den har virket, stadig blitt endret, og gjort så omfattende, at den truer våre arbeidsplasser, faglige rettigheter, det norske samfunnet, og vårt demokrati.
Den er i strid med resultatet av to folkeavstemminger, der folket sa nei til det EU-like samfunnet.
Vi i «Solidaritetskamp Mot EØS» tar sikte på å representere grunnplanet i arbeiderbevegelsen. - Et grunnplan som ikke lenger aksepterer den belastningen EØS-avtalen påfører fagbevegelsen, og det norske samfunnet.
Stortingsflertallet har i små drypp, over mange år, avgitt vår suverenitet til EU, i strid med Grunnloven. I følge Høyesterett er nå norsk rett underlagt EU-retten på flere områder gjennom EØS-avtalen. Grunnloven er dermed satt til side. Derfor taper norske arbeidstakere alle rettstvister om faglige rettigheter som strider mot EUs oppfatning og lovgivning. Det kan vi ikke akseptere.
Etter å ha vært sentral i kampen mot EU-medlemskap, - og EØS-avtalen, - gjennom 25 år, har vi kommet til den erkjennelsen at alliansebygginger, utredninger og leserinnlegg ikke alene vil føre til en oppsigelse av EØS-avtalen.
Det er Stortinget som til slutt må fatte vedtaket om å si opp EØS-avtalen. Vi har hatt, og har, kontakt med stortingsrepresentanter fra de fleste partiene på Stortinget. Synet på EØS-avtalen virker rimelig fastlåst.
Slik Stortinget er sammensatt i dag, virker en oppsigelse av EØS-avtalen nærmest som en umulighet i overskuelig fremtid. Imidlertid har vi registrert at de forskjellige partiene har ulike grunner for ikke å arbeide for en oppsigelse av EØS-avtalen.
Bare ett parti er avhengig av støtte utenfor partiets egne rekker. Arbeiderpartiets grunnfjell er fagbevegelsen. Uten LO i ryggen vil Arbeiderpartiet bli kraftig redusert, og miste så godt som all politisk innflytelse.
På siste LO-kongress, i 2017, manglet det bare fire stemmer på at kongressen hadde vedtatt et nei til EØS-avtalen.
EØS-tilhengerne, - med LO-ledelsen og Arbeiderpartitopper i spissen, - påsto at en oppsigelse ville føre til store økonomiske problemer, og nærmest totalt kaos for næringslivet og det norske folket.
Disse påstandene stilte vi oss tvilende til, og valgte derfor å ta kontakt med tre av våre mest kjente jussprofessorer; Peter Ørebech ved Universitetet i Tromsø, Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo og Eivind Smith, også han ved UIO.
Vi stilte alle tre jussprofessorene samme spørsmål:
«Hva skjer dersom vi sier opp EØS-avtalen?
- Vil det medføre at alle allerede inngåtte avtaler/lover/forordninger/direktiver med EU automatisk faller bort, - eller vil det bare stoppe innføring/vedtak av nye fra da av, - slik at inngåtte avtaler må sies opp enkeltvis fra da av om vi ønsker det?»
Alle tre professorene svarte det samme: «Ingenting vil skje innad i Norge om EØS-avtalen sies opp.»
Grunnen er logisk, og nokså enkel å forstå:
Ingen av de ca. 13 000 lovene, direktivene og forordningene, som Stortinget har vedtatt, - og som i dag regulerer vårt forhold til EU, - er nevnt eller omtalt i EØS-avtalen. De 13 000 vedtakene er bare et resultat av EØS-avtalen, og vil derfor ikke bli berørt.
Når EØS-avtalen sies opp, så er det kun EUs fremtidige mulighet/rett til å diktere Norge med nye lover og direktiver, - som opphører. Fra da av kan vi takke ja, - eller nei, - til alle «forslag» fra EU. Da har vi tatt vår suverenitet og sjølråderett tilbake.
Deretter er det opp til Stortinget å se på vedtakene som Stortinget selv har fattet som en konsekvens av EØS-avtalen, og eventuelt omgjøre vedtakene som strider mot Norges interesser. Her vil nok Grunnloven, og vedtak som strider mot Grunnloven og faglige rettigheter, være blant det første som blir omgjort og tatt tilbake.
For at EØS-avtalen skal bli sagt opp, må det være et flertall på Stortinget for å si opp avtalen.
MDG er for EØS avtalen og for EU eller Europeisk samarbeid som de velger å kalle det. De mener reservasjonsretten må brukes mer aktivt på miljøområdet. De fremstår likevel som det partiet med flest EØS tilhengere.
Venstre er EØS-tilhengere og ønsker nå EU-medlemskap etter siste landsmøte 2020.
Høyre er EØS-tilhengere og har programfestet at de skal arbeide for at Norge skal bli medlem av EU.
Arbeiderpartiets ledelse er for EØS avtalen. Sammen med MDG, Venstre og Høyre utgjør de den mest trofaste velgerskare i EØS-spørsmålet.
Kristelig Folkeparti er EØS-tilhengere men EU-motstandere.
Fremskrittspartiet er EØS-tilhengere men EU-motstandere. Velgerne er delt 60/30 i favør av EØS-avtalen
Senterpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti er alle motstandere av et EU-medlemskap, og alle tre partiene signaliserer at de går inn for å si opp EØS-avtalen.
For at EØS-avtalen skal bli sagt opp må minst ett av de store partiene forandrer sitt syn på behovet for å beholde EØS-avtalen.
Arbeiderpartiet peker seg ut som det partiet det kan være en mulighet for å snu til å bli EØS-motstandere. Men det forutsetter at LO vedtar at EØS-avtalen må sies opp.
Ved et solid oppsigelsesvedtak på neste LO-kongress, i 2022 , vil partiledelsen i Arbeiderpartiet få et stort problem. Dersom partiet velger å ikke følge fagbevegelsens krav, vil grunnfjellet i partiet forsvinne. Det har ikke partiet råd til.
Ved et oppsigelsesvedtak, - og med det et slikt vedtak vil føre til for Arbeiderpartiet, - vil dette bli en stor sak også i media. For første gang vil tilhengernes bløff om kaos ved en oppsigelse bli allment kjent. Det vil også ganske sikkert føre til en meningsforandring bland stortingsrepresentanter fra flere partier.
Vår målsetting er derfor å opprette kontakt med fagforeningsledere og tillitsvalgte, for å videreformidle det jussprofessorene påpeker.
Vi kan ikke lenger finne oss i at EØS-tilhengerne bruker EØS-avtalen for å presse oss ut av våre arbeidsplasser, og fratar oss stadig flere av våre faglige rettigheter.